En morsom tekst om utviklinga av mellommenneskelig kommunikasjon.

Mennesket har alltid hatt behov for å kommunisere på avstand, og vil nok alltid ha det. Det vil alltid være noen beskjeder som må gis og informasjon som må frem til folk som ikke sitter ved siden av deg. Millioner, om ikke milliarder av tekst meldinger og mailer fyker rundt i kabler og i luften over hele verden. Det produseres tusenvis av ord og setninger. Men er alle de ordene virkelig nødvendige? Flesteparten av mailene som sendes er spam, og de fleste meldingene er: «Hvor er du»/«Hva gjør du» og «koz og klemz» meldinger. Det er så klart seriøs kommunikasjon også, men faktisk så er et stort flertall av både mailer og meldinger totalt unødvendige.

I riktig gamle dager hos samene, når telepati var siste skrik, var det neppe like kaotisk. Men det var så klart andre hindringer. Det var spesielt viktig å sørge for at beskjeden bare gikk til den som skulle ha den. Det har nok skapt forvirring rundt mangt et samebål når to ny forelskede samer satt og sendte hete tanker til hverandre og så plutselig fikk den strenge faren til jenta en feilsendt «koz og klemz». En slik fatal telepatisk misforståelse kunne utvikle seg til en svært uheldig situasjon, kanskje til og med slutten på forholdet.

Enda verre kunne det være i tiden med vardebrenning og røyksignaler. Slike signaler kunne bare brukes ved krig og brann. Med slike kommunikasjonsmidler ble «koz og klemz» rett og slett umuliggjort. For det første så ville alle i nærheten se den intime meldingen, og for den andre er z kjempevanskelig å lage med røyksignaler. Det ville ta kortere tid å finne den som skulle ha beskjeden og framføre den personlig, enn det ville tatt å hugge ned all den skogen du hadde trengt til å sende den.

Etter hvert kom klaffeletegrafen. Dens radikale design med noen trebiter festet på en stolpe åpnet opp for helt nye måter å kommunisere på. I stedet for signaler med flagg, som ble mye brukt langs norskekysten, så kunne man heise forskjellige klaffer, som hadde hvert sitt talltegn. De forskjellige tallkodene betydde ulike ting. Klaffene ga mange flere kombinasjonsmuligheter enn flaggene, så det åpnet for mange ulike beskjeder. For eksempel så betydde tallkoden 104 «Rugmel behøves til Bageriet i Kristiansand». En annen betydde kanskje «koz og klemz». Skjønt det er svært usannsynlig, for som med røyksignalene så ville alle i nærheten se om du sendte «koz og klemz». Det ville være så godt som umulig å gjøre det uten at hele bygda fikk vite om det. Og en «koz og klemz» på avveie kunne være en katastrofe i slike moralske tider.

Men heldigvis tok det ikke så lang tid før morse overtok for klaffene. Det var ganske lett å komme fram til at så og så mange lysglimt eller elektriske «signaler» etter hverandre skal bety noe spesielt. Ganske kjapt så hadde man hele alfabetet, og først da ble det åpnet for større bruk av z. Å sende «koz og klemz» ble lekende lett. Det eneste problemet var telegrafisten. Alt måtte gå gjennom han. Folk flest kunne ikke morse, og de trengte en kyndig «morsist» til å sende meldingene. Å sende meldinger som: «Gunn Hilda har dessverre dødd, hilsen Tor Steinar» gikk helt flott. Men sendte man «koz og klemz» til noen, så kunne telegrafisten begynne å sladre. Og da kunne det gå galt. På den tiden ville man ikke at hele byen skulle vite at man sendte «koz og klemz» til kjente og ukjente. For selv om teknologien hadde gått kraftig framover, hadde ikke folk flest det samme, og «koz og klemz» var ikke noe du ville at alle skulle få greie på at du drev med.

Så kom telefonen da. En maskin som man kunne bruke til å snakke med hverandre i uten å se samtalepartneren. En revolusjon for mange. Nå kunne man faktisk kontakte andre mennesker selv uten å få hjelp. Men så klart, det var fortsatt folk som overvåket. Damene på sentralen hørte på så godt som samtlige samtaler, og de holdt ingenting hemmelig. Det har nok aldri vært farligere å sende «koz og klemz» enn på den tiden. Etter hvert kom det heldigvis ny teknologi som gjorde sentralborddamene unødvendige. Men selv da ble man overvåket. Telefonen stod i stua eller gangen, og foreldre lusket rundt og holdt alltid øye og øre med hvem som telefonerte og om hva. På den tiden var det bare trygt å sende «koz og klemz» når man var alene hjemme.

Endelig kom mobiltelefonen. En gjenstand mange vil kalle den ultimate formidleren for private beskjeder. Dette var virkelig en teknologisk revolusjon innen «koz og klemz». Man kunne sende hva man ville uten at noen overvåket. Men med en gang folk fikk seg mobil og mulighet til å kommunisere med alle overalt, forsvant alle hemninger. Etter en liten tur på bussen vet man hva halvparten av folkene der skal ha til middag. Det virker som om folk konkurrerer om å snakke høyest i mobilen. Før når man så folk på gata som snakket med seg selv, så var de gale, nå bruker de bare hands free.

Kommunikasjon har utviklet seg svært mye i løpet av de siste årtusenene, fra telepati og vardebrenning til mobiltelefoner og Instant Messenger tjenester. Men har menneskene endret seg? Det sendes mye mer skrot enn det gjorde før. Men unødvendigheter foregikk også før i tiden. For eksempel er det funnet tagging fra vikingtiden på Færøyene. Der sto det med runer: «Gyda sier, kom hjem». Menneskene har nok ikke forandret seg så veldig mye, vi har bare fått nye muligheter, som vi utnytter til fulle.

Om forfatteren

Even Ulsnæs driver bloggen evenhviler.net.